Tekst av Cecilie Skeide
Jon Doblougs samling
Labyrinth Press/Lillehammer Kunstmuseum 2009. Side 163-164.
HANNE BORCHGREVINK (f. 1951)
Hanne Borchgrevinks malerier og tresnitt rommer billedkunstens grunnleggende prinsipper. Det handler om farge, flate, form og rom. Gjennom sine komposisjoner synliggjør Borchgrevink hvor rik og komplisert denne prosessen er.
Borchgrevink er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og på Statens Kunstakademi. Fra tidlig i studietiden har hun arbeidet både med maleri og grafikk. De to første årene på Kunst- og håndverksskolen gikk hun på malerlinjen, og det siste på raderklassen under Chrix Dahl. Tegning inngikk som en sentral del av undervisningen. På akademiet hadde hun først Ludvig Eikaas og deretter Arne Malmedal som lærere. Også her arbeidet hun parallelt med maleri og grafikk – i all hovedsak med metallgrafikk. Uttrykksmessig forholdt hun seg til den figurative tradisjonen, men eksperimenterte friere og mer abstrakt innenfor maleriet. Med tegning og grafikk var det den detaljførende linjen som sto i sentrum.
Etter endt utdanning i Oslo flyttet Borchgrevink til Finnskogen hvor hun har fast bosted i dag. Det var her hun begynte med tresnitt. Utskårne trebiter i finer utfordret kunstneren til å komponere i flate i stedet for å tenke strek. På disse flatene kunne hun utforske nye måter å bruke farge på. Dette resulterte i en forandring både i maleriet og i trykket; de maleriske abstrakte strøkene i farge og den presise førende linjen, fikk et samlet og etter hvert et svært karakteristisk formspråk, hvor det samme motivet ble gjengitt i begge teknikker. Et malt motiv ga nye uttrykksmuligheter i tresnittet. Denne nye kvaliteten videreutviklet hun i maleriet. En kan derfor si at Borchgrevink arbeider likeverdig med begge teknikker.
Når det gjelder innholdet i selve motivet, har det siden slutten av 1970-tallet vært konsentrert rundt hus og interiør. Små hverdagssituasjoner ble understreket av figurer i rom og med antydning av omgivelser rundt hus. Dette kommer snart til å forsvinne til fordel for en renskåret komposisjon av hus – kun med små markeringer av landskap.
Til tross for at Hanne Borchgrevinks malerier og tresnitt ved første møte kan virke enkle, er bildene komplekse og tvetydige. På den ene siden ser vi hus, men samtidig en farget flate. Motivet er tilsynelatende i forandring; det som for et øyeblikk siden hadde stabilisert seg som en logisk og harmonisk komposisjon, endrer seg til en ny og like overbevisende gjengivelse. De geometriske takene er satt sammen på en slik måte at de synes å vri seg, og presser dermed husveggene i en illusorisk bevegelse vekselvis innover og utover. I sitt billedspråk spiller Borchgrevink på vår kapasitet som mottaker i balansen mellom det abstrakte, gjenstandsløse og det figurative uttrykket.
Borchgrevinks bilder krever mye av betrakteren. Hun tvinger oss innover i billedspråket. Det gjør hun med presist skjeve vinkler, med skiftende lys i bakgrunnsfargen og med usedvanlige fargekombinasjoner. Fargen er helt avgjørende for både komposisjon og innhold. Flathet, rom og uttrykk defineres ved en avveining mellom ulike fargetoner. Noen ganger er variasjonen så liten at det er vanskelig å skille flate fra flate, men bruddet er der og gir oss nok informasjon til at vi ser nyanseforskjellene. I malerienes overflate finnes det også uttrykksmessige overganger fra tørr akrylmaling til blanke, oljemalte partier.
Valg av husformen som et gjennomgående motiv kan ha flere årsaker. Det er åpenbart en form som gir mulighet til forenkling, slik at flate, rom og farge kan utforskes – for Borchgrevink på svært mange måter. Hus som objekter er lett gjenkjennelige; de appellerer både til allmenne og personlige erfaringer. Til et hjem, til en innside, til menneskeliv, til smak. Noen ganger gir Borchgrevink informasjon om noe bak veggflaten, markert med små vinduer, dører eller et lite gløtt inn i en annen farge. Etter denne søken inn i det bakenforliggende, kan en oppleve at motivet igjen har forandret seg.
Spenningen mellom det entydige og det flertydige går som en rød tråd gjennom Hanne Borchgrevinks tresnitt og malerier. Bildene er ladet med mening, samtidig som de presenterer det gjenstandsløse. I dette spennet kan en finne alvor og livsglede synliggjort gjennom en kontinuerlig formal prosess.
Jon Doblougs samling
Labyrinth Press/Lillehammer Kunstmuseum 2009. Side 163-164.
HANNE BORCHGREVINK (f. 1951)
Hanne Borchgrevinks malerier og tresnitt rommer billedkunstens grunnleggende prinsipper. Det handler om farge, flate, form og rom. Gjennom sine komposisjoner synliggjør Borchgrevink hvor rik og komplisert denne prosessen er.
Borchgrevink er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og på Statens Kunstakademi. Fra tidlig i studietiden har hun arbeidet både med maleri og grafikk. De to første årene på Kunst- og håndverksskolen gikk hun på malerlinjen, og det siste på raderklassen under Chrix Dahl. Tegning inngikk som en sentral del av undervisningen. På akademiet hadde hun først Ludvig Eikaas og deretter Arne Malmedal som lærere. Også her arbeidet hun parallelt med maleri og grafikk – i all hovedsak med metallgrafikk. Uttrykksmessig forholdt hun seg til den figurative tradisjonen, men eksperimenterte friere og mer abstrakt innenfor maleriet. Med tegning og grafikk var det den detaljførende linjen som sto i sentrum.
Etter endt utdanning i Oslo flyttet Borchgrevink til Finnskogen hvor hun har fast bosted i dag. Det var her hun begynte med tresnitt. Utskårne trebiter i finer utfordret kunstneren til å komponere i flate i stedet for å tenke strek. På disse flatene kunne hun utforske nye måter å bruke farge på. Dette resulterte i en forandring både i maleriet og i trykket; de maleriske abstrakte strøkene i farge og den presise førende linjen, fikk et samlet og etter hvert et svært karakteristisk formspråk, hvor det samme motivet ble gjengitt i begge teknikker. Et malt motiv ga nye uttrykksmuligheter i tresnittet. Denne nye kvaliteten videreutviklet hun i maleriet. En kan derfor si at Borchgrevink arbeider likeverdig med begge teknikker.
Når det gjelder innholdet i selve motivet, har det siden slutten av 1970-tallet vært konsentrert rundt hus og interiør. Små hverdagssituasjoner ble understreket av figurer i rom og med antydning av omgivelser rundt hus. Dette kommer snart til å forsvinne til fordel for en renskåret komposisjon av hus – kun med små markeringer av landskap.
Til tross for at Hanne Borchgrevinks malerier og tresnitt ved første møte kan virke enkle, er bildene komplekse og tvetydige. På den ene siden ser vi hus, men samtidig en farget flate. Motivet er tilsynelatende i forandring; det som for et øyeblikk siden hadde stabilisert seg som en logisk og harmonisk komposisjon, endrer seg til en ny og like overbevisende gjengivelse. De geometriske takene er satt sammen på en slik måte at de synes å vri seg, og presser dermed husveggene i en illusorisk bevegelse vekselvis innover og utover. I sitt billedspråk spiller Borchgrevink på vår kapasitet som mottaker i balansen mellom det abstrakte, gjenstandsløse og det figurative uttrykket.
Borchgrevinks bilder krever mye av betrakteren. Hun tvinger oss innover i billedspråket. Det gjør hun med presist skjeve vinkler, med skiftende lys i bakgrunnsfargen og med usedvanlige fargekombinasjoner. Fargen er helt avgjørende for både komposisjon og innhold. Flathet, rom og uttrykk defineres ved en avveining mellom ulike fargetoner. Noen ganger er variasjonen så liten at det er vanskelig å skille flate fra flate, men bruddet er der og gir oss nok informasjon til at vi ser nyanseforskjellene. I malerienes overflate finnes det også uttrykksmessige overganger fra tørr akrylmaling til blanke, oljemalte partier.
Valg av husformen som et gjennomgående motiv kan ha flere årsaker. Det er åpenbart en form som gir mulighet til forenkling, slik at flate, rom og farge kan utforskes – for Borchgrevink på svært mange måter. Hus som objekter er lett gjenkjennelige; de appellerer både til allmenne og personlige erfaringer. Til et hjem, til en innside, til menneskeliv, til smak. Noen ganger gir Borchgrevink informasjon om noe bak veggflaten, markert med små vinduer, dører eller et lite gløtt inn i en annen farge. Etter denne søken inn i det bakenforliggende, kan en oppleve at motivet igjen har forandret seg.
Spenningen mellom det entydige og det flertydige går som en rød tråd gjennom Hanne Borchgrevinks tresnitt og malerier. Bildene er ladet med mening, samtidig som de presenterer det gjenstandsløse. I dette spennet kan en finne alvor og livsglede synliggjort gjennom en kontinuerlig formal prosess.
