Tekst av Hans-Jakob Brun
Katalog:
HANNE BORCHGREVINK
Kunstnerforbundet 22.09 - 21.10 2007
TAUSE MØTER
Vi møter en som trekker seg inn i seg selv, bak en værslitt grå flate. En annen åpner seg mot en tindrende blå godværshimmel. Enda en samler alle sine krefter i en matt lysende vindusflate. Mens ytterligere en holder et lite sammenkrøpet individ omsluttet i all sin hvite romslighet. En hel rekke like individer stiller seg opp på rad og demonstrerer hvordan selv enkle kontraster kan variere mellom det steilt påståelige og det mykt innsmigrende.
Portretter? Nei – og ja. Bilder av hus, rett og slett? Nei – og ja. Utprøving av fargevirkninger? Ja, i grunnen – men mye mer enn det. Bilder som er stillferdige, myndige dikt. For dikt er jo en form for besvergelse. En måte å lokke – eller tvinge – noe frem.
Poesi, har man gjerne sagt om Hanne Borchgrevinks bilder, og da tenker man kanskje særlig på deres enkle og konsise form – og samtidig deres overskudd av fortolkningsmuligheter. Og jeg tror dette nedslitte utsagnet treffer noe vesentlig, og dessuten forteller det meg at bare enkelt er det slett ikke. For poesi – det er jo å si noe konsentrert, - og poesi – det er samtidig å åpne for mangetydighet. Hanne Borchgrevinks bilder er tilgjengelige og fortettet på en selvfølgelig måte. Og samtidig er de flerbunnete og problematiske.
BYGGE BILDER
Så enkle og tilforlatelige som de kan virke, så er de faktisk bilder med en lang tradisjon i bakhånden. Borchgrevink har utviklet seg i den sene modernismen og dens innforståtthet med formale og håndverksmessige kunnskaper. Og konvensjoner.
Etter hvert har Hanne Borchgrevink vokst videre i et miljø som har vært preget av etter-modernismen og dens vilje til fri utnyttelse av et forvirrende bredt felt av billedressurser. Hun har beveget seg langt bort fra den fundamentalistiske formalismen. Disiplin – ja – men frihet også. I en billedverden er det ingen regel som ikke kan brytes. Og hele tiden har hun styrt unna den heroiske og symboltunge fortolkningskunsten. Her er ingen insistering på betydninger og lesemåter. Derfor har ordet naivisme ofte dukket opp i forbindelse med Hanne Borchgrevinks bilder. Hennes hus er jo så skjeve og rare, så ulogiske i perspektivet. Og så helt uten pittoreske detaljer. Og uten symbolske eller historiske eller litterære betydninger. Til og med uten et minimum av naturstemning. De er som gjentakelser av nedarvede klisjeer om hvordan et hus ser ut. Gjort av en som vet bedre, men gjerne vil uttrykke seg med barnets eller den ekte naives troskyldighet.
Men ingenting kan være mer misvisende. Jeg er overbevist om at en reflektert formal orientering og en håndverksmessig skolering sammen med en teknisk bevisst malerisk praksis er helt grunnleggende i hennes billedforståelse. Her danner koloristiske avveininger - og tekstur-variasjoner - og lineære forløp - og romlige forhold - og rytmiske sekvenser - og kompositoriske helheter tilsammen et språklig apparat.
Dette apparatet står til rådighet i en både fri og bundet skapende prosess. Fri fordi hun uttrykker seg i en tid hvor de store symbolske betydningene har mistet sin autoritet, hvor betydningsforskyvninger og underfundig humor er en del av kommunikasjonsgrunnlaget. Og bundet fordi dette er en billedform hvor både kunstner og tilskuer er klar over at her finnes det solid innarbeidete regeler. Regeler som skaper en ramme av forventning og bekreftelse og stadige små spenninger om hvordan regelene er håndtert. Bak bilder som disse aner man en naturlig strøm av andre bilder, andre forventninger og bekreftelser og spenninger. Det finnes en tilsynelatende selvfølgelig sikkerhet her som bringer meg til å tenke på en visuell parallell til det man i musikken kaller absolutt gehør.
På sin stillferdige måte er dette demonstrasjoner av at bilder også kan skapes i bunden form – slik vi kjenner til at dikt kan være regulert og frigjort av sin bundne form. Den konsentrerte formen gir et fast grunnlag i lesningen slik at vi kan bli bevisst de bruddene og bevegelsene som gir dynamikk og individuelt særpreg. Hvert bilde får sitt dramatiske sveip – eller sin egen stille utvikling – alt ettersom kontrastene og valørene og billedkonstruksjonene varieres. Et gitt og begrenset billedapparat utnyttes for å skape helt personlige overraskelser. En blekgul firkant åpner sitt dempede lysrom bak en dump grå flate. Eller foran? En stump vinkel bråstopper en flytende bevegelse gjennom billedrommet. Eller starter den? Bildenes formale orientering – deres bundne form – er et ustoppelig maskineri av ressurser, av latente muligheter.
Å VANDRE I ET SPRÅK
Jeg tror altså at dette tilbakeholdne men mulighetsrike billedmaskineriet er helt sentralt i Hanne Borchgrevinks kunst. Det er språket. Og som alle språk har det også en egenverdi, en selvstendig poesi som ikke finnes utenfor dette språket. Jeg kan betrakte Borchgrevinks bilder og erfare at her er jeg i en verden av farger og former og forhold som rommer sine egne begrunnelser.
Dette språklige aspektet blir helt klart når jeg blir oppmerksom på at hvert enkelt av Borchgrevinks bilder i grunnen er å betrakte som et ledd i en slags stor serie. Betrakter man dem under ett er det faktisk noe uunngåelig beslektet eller parallelt eller systematisk over dem, både når det gjelder motiv og når det gjelder bearbeidelse. Det vil dermed si – også når det gjelder mening. Dette er et kunstnerisk prosjekt, bevisst valgt og utarbeidet gjennom mange bilder i mange år. Og konsekvensen i det hele ser vi nå, i de seriene hun har arbeidet med i den senere tiden. Her presenteres vi for den poetiske bearbeidelsen av et utforskningsarbeide innenfor et visuelt språk.
Den kunstneriske omtanken og planmessigheten viser seg ikke gjennom nitide detaljer men i den maleriske behandlingen, i den bevisste utnyttelsen av materialer: akryl, olje, eggtempera, fargetresnitt. Et motiv kan utarbeides ganske parallelt i maleri og tresnitt, og noen ganger kan maleriet komme først og andre ganger tresnittet. Dette vekselbruket har ofte ført til at enkelte malerier har gjengitt og til og med markert og utnyttet de glippene og forskyvningene som kan oppstå mellom de utsagede delene av en trykkplate. Hos Borchgrevink kan et slikt glipp utnyttes for å skape en strime av lys mellom to flater.
Mange av de nye bildene er betegnet collager, fordi de inneholder biter av tresnitt som er klippet opp og limt inn på andre tresnitt. Det kan også hende at et lite tresnitt-hus svever inne i vindusruten i et stort malt hus. Midt inne i et malt bilde kan det dukke opp en liten husform trykket på papir, hvor treplatens marmoreringer antyder den myke skraveringen i en kattepels.
Å LESE FORTELLINGER
Det jeg legger merke til med en gang er at her finnes ikke et menneske. Ikke en sky eller en åskam, ikke et dyr. Et par steder ser jeg et tre, men det er helt uten blader. Alt er ribbet ned til det jeg kunne fristes til å kalle det arketypiske huset. Selve tegnet for hus. På denne utstillingen ser hun ut til å ha nådd frem til en Jon Fossesk konsentrasjon. Men som hos Fosse – en konsentrasjon mer enn en reduksjon. Det er altså snakk om en eksistensiell nærhet, ikke en abstrakt distanse.
Slik er det påfallende hvordan all den formale, estetiske oppmerksomheten slett ikke har skjøvet disse bildene over i det tid- og stedløse. Disse tause møtene puster av nærhet. For i hvert eneste bilde ser vi noe helt konkret. Vi kan ikke unngå å lese bildenes individuelle fortellinger. Ethvert bilde har jo alltid vært en fortelling, riktignok i et visuelt språk, men alltid knyttet til mentale prosesser. Prosesser, som det å åpne for erindring, det å utløse assosiasjoner, det å sette igang fantasier. Og til slike prosesser har Hanne Borchgrevink gitt oss et nærmest ufeilbarlig utgangspunkt. Hun har konsentrert seg om et materiale som for de fleste av oss åpner for helt uunngåelige erindringer og assosiasjoner. Hus. Boliger – driftsbygninger – skur – naust – låver.
Øyeblikkelig er vi i gang med tankeprosessene. For ved siden av menneskefiguren er det vel ingenting som bringer en så grunnleggende gjenkjennelse hos oss. Hus er våre nærmeste omgivelser. Hus er menneskets tilstedeværelse i landskapet. Hus er beholdere for mellommenneskelige forhold. Hus er bærere av samfunnsmessige symboler. Og dermed er vi i gang med metaforene. Helt uten påståelighet og store fakter får Borchgrevink oss til å se bilder på trygghet og omsorg, på tvang og innestengthet, på sårbarhet og ensomhet, på tross, selvhevdelse, triumf og resignasjon. Gjennom Borchgrevinks billedspråklige håndtering kan disse husene oppleves rett og slett som mennesker omskrevet til objekter!
Siden Borchgrevink altså mestrer sitt billedspråk med så stor nyanserikdom, åpner denne fortellermuligheten for en lang rekke alternativer som kan aktivisere de mest spissfindige fortolkninger. Hun insisterer ikke, men de ligger der. For det første har jo hus en helt selvfølgelig sammenheng med konkrete steder. Jeg har gjenkjent småbruk på Finnskogen, nødtørftige sauefjøs på de ytterste skjær i havgapet, hverdagslige forstadshus i Torshamn. Så konkrete referanser har hun sådd. Og ikke minst, så erfaringsnære kan det hende at jeg ønsker å plassere mine billedopplevelser. Tydeligvis dukker det også opp, helt umiddelbart, en lang rekke psykologiske fortolkninger av husene og deres situasjoner. Det ensomme huset. De skulende vinduene.
Men det stopper ikke der. Gjennom det poetiske språket som Borchgrevink har utviklet kan det også være naturlig å lese enda flere og dypere betydninger i bildene. Når taket på et lite hus er borte står de perspektiviske veggene igjen som silhuetten av en kirke. Når symmetrien i et hus forsterkes av størrelsen fordreies uttrykket for trygg omsorg til å bli lik et uttrykk for selvtilstrekkelig makt. Den lysende fargen i et lite blått hus gjør det til et hjemsted for himmelen. Jeg vil lese mer enn mine øyne forteller meg. Og bildenes magi sørger for at jeg ser det.
Katalog:
HANNE BORCHGREVINK
Kunstnerforbundet 22.09 - 21.10 2007
TAUSE MØTER
Vi møter en som trekker seg inn i seg selv, bak en værslitt grå flate. En annen åpner seg mot en tindrende blå godværshimmel. Enda en samler alle sine krefter i en matt lysende vindusflate. Mens ytterligere en holder et lite sammenkrøpet individ omsluttet i all sin hvite romslighet. En hel rekke like individer stiller seg opp på rad og demonstrerer hvordan selv enkle kontraster kan variere mellom det steilt påståelige og det mykt innsmigrende.
Portretter? Nei – og ja. Bilder av hus, rett og slett? Nei – og ja. Utprøving av fargevirkninger? Ja, i grunnen – men mye mer enn det. Bilder som er stillferdige, myndige dikt. For dikt er jo en form for besvergelse. En måte å lokke – eller tvinge – noe frem.
Poesi, har man gjerne sagt om Hanne Borchgrevinks bilder, og da tenker man kanskje særlig på deres enkle og konsise form – og samtidig deres overskudd av fortolkningsmuligheter. Og jeg tror dette nedslitte utsagnet treffer noe vesentlig, og dessuten forteller det meg at bare enkelt er det slett ikke. For poesi – det er jo å si noe konsentrert, - og poesi – det er samtidig å åpne for mangetydighet. Hanne Borchgrevinks bilder er tilgjengelige og fortettet på en selvfølgelig måte. Og samtidig er de flerbunnete og problematiske.
BYGGE BILDER
Så enkle og tilforlatelige som de kan virke, så er de faktisk bilder med en lang tradisjon i bakhånden. Borchgrevink har utviklet seg i den sene modernismen og dens innforståtthet med formale og håndverksmessige kunnskaper. Og konvensjoner.
Etter hvert har Hanne Borchgrevink vokst videre i et miljø som har vært preget av etter-modernismen og dens vilje til fri utnyttelse av et forvirrende bredt felt av billedressurser. Hun har beveget seg langt bort fra den fundamentalistiske formalismen. Disiplin – ja – men frihet også. I en billedverden er det ingen regel som ikke kan brytes. Og hele tiden har hun styrt unna den heroiske og symboltunge fortolkningskunsten. Her er ingen insistering på betydninger og lesemåter. Derfor har ordet naivisme ofte dukket opp i forbindelse med Hanne Borchgrevinks bilder. Hennes hus er jo så skjeve og rare, så ulogiske i perspektivet. Og så helt uten pittoreske detaljer. Og uten symbolske eller historiske eller litterære betydninger. Til og med uten et minimum av naturstemning. De er som gjentakelser av nedarvede klisjeer om hvordan et hus ser ut. Gjort av en som vet bedre, men gjerne vil uttrykke seg med barnets eller den ekte naives troskyldighet.
Men ingenting kan være mer misvisende. Jeg er overbevist om at en reflektert formal orientering og en håndverksmessig skolering sammen med en teknisk bevisst malerisk praksis er helt grunnleggende i hennes billedforståelse. Her danner koloristiske avveininger - og tekstur-variasjoner - og lineære forløp - og romlige forhold - og rytmiske sekvenser - og kompositoriske helheter tilsammen et språklig apparat.
Dette apparatet står til rådighet i en både fri og bundet skapende prosess. Fri fordi hun uttrykker seg i en tid hvor de store symbolske betydningene har mistet sin autoritet, hvor betydningsforskyvninger og underfundig humor er en del av kommunikasjonsgrunnlaget. Og bundet fordi dette er en billedform hvor både kunstner og tilskuer er klar over at her finnes det solid innarbeidete regeler. Regeler som skaper en ramme av forventning og bekreftelse og stadige små spenninger om hvordan regelene er håndtert. Bak bilder som disse aner man en naturlig strøm av andre bilder, andre forventninger og bekreftelser og spenninger. Det finnes en tilsynelatende selvfølgelig sikkerhet her som bringer meg til å tenke på en visuell parallell til det man i musikken kaller absolutt gehør.
På sin stillferdige måte er dette demonstrasjoner av at bilder også kan skapes i bunden form – slik vi kjenner til at dikt kan være regulert og frigjort av sin bundne form. Den konsentrerte formen gir et fast grunnlag i lesningen slik at vi kan bli bevisst de bruddene og bevegelsene som gir dynamikk og individuelt særpreg. Hvert bilde får sitt dramatiske sveip – eller sin egen stille utvikling – alt ettersom kontrastene og valørene og billedkonstruksjonene varieres. Et gitt og begrenset billedapparat utnyttes for å skape helt personlige overraskelser. En blekgul firkant åpner sitt dempede lysrom bak en dump grå flate. Eller foran? En stump vinkel bråstopper en flytende bevegelse gjennom billedrommet. Eller starter den? Bildenes formale orientering – deres bundne form – er et ustoppelig maskineri av ressurser, av latente muligheter.
Å VANDRE I ET SPRÅK
Jeg tror altså at dette tilbakeholdne men mulighetsrike billedmaskineriet er helt sentralt i Hanne Borchgrevinks kunst. Det er språket. Og som alle språk har det også en egenverdi, en selvstendig poesi som ikke finnes utenfor dette språket. Jeg kan betrakte Borchgrevinks bilder og erfare at her er jeg i en verden av farger og former og forhold som rommer sine egne begrunnelser.
Dette språklige aspektet blir helt klart når jeg blir oppmerksom på at hvert enkelt av Borchgrevinks bilder i grunnen er å betrakte som et ledd i en slags stor serie. Betrakter man dem under ett er det faktisk noe uunngåelig beslektet eller parallelt eller systematisk over dem, både når det gjelder motiv og når det gjelder bearbeidelse. Det vil dermed si – også når det gjelder mening. Dette er et kunstnerisk prosjekt, bevisst valgt og utarbeidet gjennom mange bilder i mange år. Og konsekvensen i det hele ser vi nå, i de seriene hun har arbeidet med i den senere tiden. Her presenteres vi for den poetiske bearbeidelsen av et utforskningsarbeide innenfor et visuelt språk.
Den kunstneriske omtanken og planmessigheten viser seg ikke gjennom nitide detaljer men i den maleriske behandlingen, i den bevisste utnyttelsen av materialer: akryl, olje, eggtempera, fargetresnitt. Et motiv kan utarbeides ganske parallelt i maleri og tresnitt, og noen ganger kan maleriet komme først og andre ganger tresnittet. Dette vekselbruket har ofte ført til at enkelte malerier har gjengitt og til og med markert og utnyttet de glippene og forskyvningene som kan oppstå mellom de utsagede delene av en trykkplate. Hos Borchgrevink kan et slikt glipp utnyttes for å skape en strime av lys mellom to flater.
Mange av de nye bildene er betegnet collager, fordi de inneholder biter av tresnitt som er klippet opp og limt inn på andre tresnitt. Det kan også hende at et lite tresnitt-hus svever inne i vindusruten i et stort malt hus. Midt inne i et malt bilde kan det dukke opp en liten husform trykket på papir, hvor treplatens marmoreringer antyder den myke skraveringen i en kattepels.
Å LESE FORTELLINGER
Det jeg legger merke til med en gang er at her finnes ikke et menneske. Ikke en sky eller en åskam, ikke et dyr. Et par steder ser jeg et tre, men det er helt uten blader. Alt er ribbet ned til det jeg kunne fristes til å kalle det arketypiske huset. Selve tegnet for hus. På denne utstillingen ser hun ut til å ha nådd frem til en Jon Fossesk konsentrasjon. Men som hos Fosse – en konsentrasjon mer enn en reduksjon. Det er altså snakk om en eksistensiell nærhet, ikke en abstrakt distanse.
Slik er det påfallende hvordan all den formale, estetiske oppmerksomheten slett ikke har skjøvet disse bildene over i det tid- og stedløse. Disse tause møtene puster av nærhet. For i hvert eneste bilde ser vi noe helt konkret. Vi kan ikke unngå å lese bildenes individuelle fortellinger. Ethvert bilde har jo alltid vært en fortelling, riktignok i et visuelt språk, men alltid knyttet til mentale prosesser. Prosesser, som det å åpne for erindring, det å utløse assosiasjoner, det å sette igang fantasier. Og til slike prosesser har Hanne Borchgrevink gitt oss et nærmest ufeilbarlig utgangspunkt. Hun har konsentrert seg om et materiale som for de fleste av oss åpner for helt uunngåelige erindringer og assosiasjoner. Hus. Boliger – driftsbygninger – skur – naust – låver.
Øyeblikkelig er vi i gang med tankeprosessene. For ved siden av menneskefiguren er det vel ingenting som bringer en så grunnleggende gjenkjennelse hos oss. Hus er våre nærmeste omgivelser. Hus er menneskets tilstedeværelse i landskapet. Hus er beholdere for mellommenneskelige forhold. Hus er bærere av samfunnsmessige symboler. Og dermed er vi i gang med metaforene. Helt uten påståelighet og store fakter får Borchgrevink oss til å se bilder på trygghet og omsorg, på tvang og innestengthet, på sårbarhet og ensomhet, på tross, selvhevdelse, triumf og resignasjon. Gjennom Borchgrevinks billedspråklige håndtering kan disse husene oppleves rett og slett som mennesker omskrevet til objekter!
Siden Borchgrevink altså mestrer sitt billedspråk med så stor nyanserikdom, åpner denne fortellermuligheten for en lang rekke alternativer som kan aktivisere de mest spissfindige fortolkninger. Hun insisterer ikke, men de ligger der. For det første har jo hus en helt selvfølgelig sammenheng med konkrete steder. Jeg har gjenkjent småbruk på Finnskogen, nødtørftige sauefjøs på de ytterste skjær i havgapet, hverdagslige forstadshus i Torshamn. Så konkrete referanser har hun sådd. Og ikke minst, så erfaringsnære kan det hende at jeg ønsker å plassere mine billedopplevelser. Tydeligvis dukker det også opp, helt umiddelbart, en lang rekke psykologiske fortolkninger av husene og deres situasjoner. Det ensomme huset. De skulende vinduene.
Men det stopper ikke der. Gjennom det poetiske språket som Borchgrevink har utviklet kan det også være naturlig å lese enda flere og dypere betydninger i bildene. Når taket på et lite hus er borte står de perspektiviske veggene igjen som silhuetten av en kirke. Når symmetrien i et hus forsterkes av størrelsen fordreies uttrykket for trygg omsorg til å bli lik et uttrykk for selvtilstrekkelig makt. Den lysende fargen i et lite blått hus gjør det til et hjemsted for himmelen. Jeg vil lese mer enn mine øyne forteller meg. Og bildenes magi sørger for at jeg ser det.
