Tekst av Hans-Jakob Brun
Øyenvitne CHRISTIANS BJELLANDS SAMLING
Eyewitness THE CHRISTIAN BJELLAND COLLECTION
Forlaget Press 2006, side 66-73
HANNE BORCHGREVINK har alltid vært regnet for en markant representant for det koloristisk finstemte, maleriske maleriet. Dette kombineres med en raffinert billedbygger-disiplin som nok har hatt en spesiell appell til Bjelland. Ikke minst fordi Borchgrevinks bilder også har en merkbar innholdsmessig side. De nærmest tegnmessig konsentrerte motivene orkestreres i sammensetninger som leder oss til å lese dem som subtile psykologisk ladete situasjoner. Hvordan kan et hus være desperat ensomt? Hva slags hus er det som hegner beskyttende om et lite uthus? Hos Borchgrevink ser vi det helt tydelig.
HANNE BORCHGREVINK has always been considered a prominent representative of the colouristically fine-tuned, painterly painting. These attributes are combined with a refined picture-building discipline that has surely held a special appeal for Bjelland – not least because Borchgrevink's pictures also have a discernible content. The subjects, which are depicted with a concentration that reminds one more of a drawing, are presented in such a way as to invite us to read them as subtle, psychologically charged situations. How can a house be desperately lonely? What kind of house is it that protectively fences inn a small outbuilding? In Borchgrevink we see this with total clarity.
HUS I VIND, 1992
CBS kat. nr. 11
130 x 188 cm
Akryl på lerret
Borchgrevinks tidlige bilder hadde et element av fortelling i seg, gjerne med antydninger av psykologiske situasjoner. Da hun begynte å konsentrere seg om å portrettere hus, var det fortsatt disse små fortellingene som lå under. Jeg sier "portrettere hus", fordi det nettopp er husenes individuelle særpreg det dreiet seg om, ja, faktisk de livsskjebnene som kunne leses ut av disse bildene. Konsentrasjonen har gjort det mulig å drive frem psykologiske uttrykk i de enkelte husene og forholdene mellom dem – truende, rørende, beskyttende, konfliktfylte eller passive. De perspektiviske forskyvningene og fordreiningene i bygningskroppene vitner mer om persepsjonspsykologiske overveielser enn om den naivistiske umiddelbarheten vi først kan ha festet oss ved. Samtidig som bildene hele tiden har sin egen estetiske interesse. De rommer raffinerte forhold mellom enkle fargeflater, tette mot luftige maleriske felt, beslektede eller kontrære fargeklanger, orkestrert i enkle, men malerisk rike komposisjoner.
"Hus i vind" er nettopp en slik orkestrering av blåfarger i ulike valører, så tilbakeholdent at i den visuelle stillheten vil det dypblå nederste feltet fremstå med en særlig klingende mørk molltone, og det lille vinduet vil lyse nesten hypnotisk mot den grå veggen. Og det lille lyseblå feltet øverst til venstre hviler som en stabil korreksjon overfor det skrånende taket på huset. For dette er et hus som bare med nød og neppe holder sine vegger og sitt tak på plass i en slags ordnet sammenheng. Stillferdig kjemper det mot den tendensen til bevegelse som ligger ulmende i det lysende taket og når som helst kunne løfte det ut av den stabile helheten. Dette er og blir et malt bilde, og vi bringes til å lese mer ut av det enn et skarve hus kan fortelle om.
HOUSE IN THE WIND
CBS cat. no 191
130 x 180 cm
Acrylic on canvas
Borchgrevink's early pictures contained an element of narrative, preferably with hints of psychological situations. When she began to concentrate on portraying houses, these small narratives continued to underlie her works. I say "portraying houses", because her art is concerned precisely with the houses' distinctive characteristics, and, in fact, with the life destinies that could be read in these pictures. The concentration has made it possible to see the individual houses and the relationships between them as expressions of psychological states – as threatening, moving, protective, conflicted, passive. The dislocations in perspective and the distortions in the bodies of the buildings bear witness more to the deliberations of perceptional psychology than to the naïve immediacy that may first have drawn us to the work. Yet the pictures all possess their own aesthetic interest. In them, we see refined relationships among simple surfaces of colour, pressed up against airy painterly fields, complementary or contrasting tones, orchestrated in simple but artistically rich compositions.
"House in the Wind" is just such an orchestration of blue colours in different shades, so reserved that in the visual silence the deep blue field at the bottom sings out to striking effect in a resoundingly dark minor key, and the little window shines almost hypnotically against the grey wall. And the small, light-blue field on the top left lies resting, a stable correction to the sloped roof of the house. For this is a house that can barely keep its walls and roof in place in a way that makes sense. Quietly, it struggles against the tendency toward movement that lies smouldering in the shining roof and that might at any time lift it out of the stable whole. This is, and remains, a painted picture, and we are moved to read more out of it than a rouge house can speak of.
ETTER REGN, 1996-98
CBS kat. nr. 104
92 x 100 cm
Akryl på lerret
I formalistiske analyser av nonfigurativt maleri er ofte beskrivelser av hvordan farger og former forholder seg til hverandre knyttet til en slags metaforisk ordbruk. Farger lukker seg. Former skjærer inn i andre former. Motsetninger balanserer. Farger gløder. Dette forteller jo klart at vi aldri klarer å se noe helt abstrakt, helt rent for assosiasjoner og sanseerfaringer. Selv om vi også ofte kan strebe mot den rene og konsentrerte opplevelsen, hevet over livets forstyrrende mangfold. Og bruker nettopp bildet til å konkretisere dette.
Et bilde som Hanne Borchgrevinks "Etter regn" befinner seg midt i det fruktbare paradokset. Bildet er så enkelt at det bare så vidt berører en fortelling om et hus og et landskap. Men nettopp derfor blir bildet så tydelig at dette spesielle huset blir som en uunngåelig tilstedeværelse i akkurat dette landskapet. Det står og skutter seg omkring sin egen forsiktige varme og sitt eget bleke lys – en lysrefleks som mottar den dagblå lysningen der den skråner inn på venstre side. Det svarte mørket er mektig, men her møter det en lysning som iallfall ikke lar seg overvelde. Borchgrevinks hus er ofte karakterisert som trassige – og på sin stillferdige måte er dette en typisk representant. I sin sterke abstraksjon blir det et bilde som går fra det anekdotiske til det allmenne. Vi får empati med huset – i grunnen er det oss selv. Og faktisk klarer bildet å utvide fortellingen til å romme et element av tid: Vi ser at her har regnmørket ruget over oss, og snart kommer godværslyset til å omslutte oss.
AFTER RAIN, 1996-98
CBS cat. no 104
92 x 100 cm
Acrylic on canvas
In formalistic analyses of non-figurative painting, descriptions of how the colours and shapes relate to one another often employ a kind of metaphoric language. Colours close up. Forms cut into other forms. Opposites balance each other out. Colours glow. This clearly indicates that we can never manage to see something that is entirely abstract without the intrusion of associations and sensory experiences, even if we strive for the pure and concentrated experience, removed from life's perplexing variety – and use the picture to put this striving into concrete form.
A picture such as Hanne Borchgrevink's "After Rain" lies at the heart of this fertile paradox. The picture is so simple that it just barely hints at a narrative about a house and a landscape. But it is precisely this clarity that makes this particular house an inevitable presence on the landscape. It stands and shrugs around its own guarded warmth and its own pale light - a refection of the glimmering day-blue beam of light that slants in on the left. The black darkness is powerful, but here it encounters a glimmer of light that, in any case, cannot be overcome. Borchgrevink's houses are often characterised as stubborn – and, in its subdued way, this house is a representative example of that stubbornness. The picture, with its intense abstraction, moves from the anecdotal to the universal. We feel an empathy with the house – in a sense, it is us. And in fact the picture manages to expand its narrative to include an element of time: We can see that the rainy darkness has been brooding over us, and that soon there will be bright sunshine and fair weather.
HUS, 1998
CBS kat. nr 105
160 x 180 cm
Akryl på lerret
Her har Borchgrevink rendyrket sitt valgte begrensede emne. Huset står som et tegn for alle verdens hus, og sammensetningen av farger og vinkler forteller oss hvordan vi skal lese tegnet. Hovedsakelig ser vi et hus lukket om sin egen mørke hemmelighetsfullhet, det svarte åpner seg ikke noe sted, det står som en stum motsats mot de blå, hvite, rosa og oker flatene som beveger seg rundt det svarte. Fargene blaffer frem i lystig runddans – men bare så vidt – og den store, strenge tausheten ruger midt i en lysfattig verden. Ingenting nytter mot styrken i denne svarte autoriteten.
HOUSE, 1998
CBS cat. no. 105
160 x 180 cm
Acrylic on canvas
Here Borchgrevink has cultivated the limited theme of her choice. The house stands as a symbol of all the world's houses, and the combination of colours and angles tells us how to read the drawing. The main thing we see is a house closed in on its own dark secretiveness; the blackness is unrelieved, standing in mute contrast to the blue, white, pink, and ochre surfaces around it. The colours flicker in a in a merry round dance – but only just – and the large, strict silence broods in the midst of a dimly lit world. Nothing is of use against the strength of this black authority.
Øyenvitne CHRISTIANS BJELLANDS SAMLING
Eyewitness THE CHRISTIAN BJELLAND COLLECTION
Forlaget Press 2006, side 66-73
HANNE BORCHGREVINK har alltid vært regnet for en markant representant for det koloristisk finstemte, maleriske maleriet. Dette kombineres med en raffinert billedbygger-disiplin som nok har hatt en spesiell appell til Bjelland. Ikke minst fordi Borchgrevinks bilder også har en merkbar innholdsmessig side. De nærmest tegnmessig konsentrerte motivene orkestreres i sammensetninger som leder oss til å lese dem som subtile psykologisk ladete situasjoner. Hvordan kan et hus være desperat ensomt? Hva slags hus er det som hegner beskyttende om et lite uthus? Hos Borchgrevink ser vi det helt tydelig.
HANNE BORCHGREVINK has always been considered a prominent representative of the colouristically fine-tuned, painterly painting. These attributes are combined with a refined picture-building discipline that has surely held a special appeal for Bjelland – not least because Borchgrevink's pictures also have a discernible content. The subjects, which are depicted with a concentration that reminds one more of a drawing, are presented in such a way as to invite us to read them as subtle, psychologically charged situations. How can a house be desperately lonely? What kind of house is it that protectively fences inn a small outbuilding? In Borchgrevink we see this with total clarity.
HUS I VIND, 1992
CBS kat. nr. 11
130 x 188 cm
Akryl på lerret
Borchgrevinks tidlige bilder hadde et element av fortelling i seg, gjerne med antydninger av psykologiske situasjoner. Da hun begynte å konsentrere seg om å portrettere hus, var det fortsatt disse små fortellingene som lå under. Jeg sier "portrettere hus", fordi det nettopp er husenes individuelle særpreg det dreiet seg om, ja, faktisk de livsskjebnene som kunne leses ut av disse bildene. Konsentrasjonen har gjort det mulig å drive frem psykologiske uttrykk i de enkelte husene og forholdene mellom dem – truende, rørende, beskyttende, konfliktfylte eller passive. De perspektiviske forskyvningene og fordreiningene i bygningskroppene vitner mer om persepsjonspsykologiske overveielser enn om den naivistiske umiddelbarheten vi først kan ha festet oss ved. Samtidig som bildene hele tiden har sin egen estetiske interesse. De rommer raffinerte forhold mellom enkle fargeflater, tette mot luftige maleriske felt, beslektede eller kontrære fargeklanger, orkestrert i enkle, men malerisk rike komposisjoner.
"Hus i vind" er nettopp en slik orkestrering av blåfarger i ulike valører, så tilbakeholdent at i den visuelle stillheten vil det dypblå nederste feltet fremstå med en særlig klingende mørk molltone, og det lille vinduet vil lyse nesten hypnotisk mot den grå veggen. Og det lille lyseblå feltet øverst til venstre hviler som en stabil korreksjon overfor det skrånende taket på huset. For dette er et hus som bare med nød og neppe holder sine vegger og sitt tak på plass i en slags ordnet sammenheng. Stillferdig kjemper det mot den tendensen til bevegelse som ligger ulmende i det lysende taket og når som helst kunne løfte det ut av den stabile helheten. Dette er og blir et malt bilde, og vi bringes til å lese mer ut av det enn et skarve hus kan fortelle om.
HOUSE IN THE WIND
CBS cat. no 191
130 x 180 cm
Acrylic on canvas
Borchgrevink's early pictures contained an element of narrative, preferably with hints of psychological situations. When she began to concentrate on portraying houses, these small narratives continued to underlie her works. I say "portraying houses", because her art is concerned precisely with the houses' distinctive characteristics, and, in fact, with the life destinies that could be read in these pictures. The concentration has made it possible to see the individual houses and the relationships between them as expressions of psychological states – as threatening, moving, protective, conflicted, passive. The dislocations in perspective and the distortions in the bodies of the buildings bear witness more to the deliberations of perceptional psychology than to the naïve immediacy that may first have drawn us to the work. Yet the pictures all possess their own aesthetic interest. In them, we see refined relationships among simple surfaces of colour, pressed up against airy painterly fields, complementary or contrasting tones, orchestrated in simple but artistically rich compositions.
"House in the Wind" is just such an orchestration of blue colours in different shades, so reserved that in the visual silence the deep blue field at the bottom sings out to striking effect in a resoundingly dark minor key, and the little window shines almost hypnotically against the grey wall. And the small, light-blue field on the top left lies resting, a stable correction to the sloped roof of the house. For this is a house that can barely keep its walls and roof in place in a way that makes sense. Quietly, it struggles against the tendency toward movement that lies smouldering in the shining roof and that might at any time lift it out of the stable whole. This is, and remains, a painted picture, and we are moved to read more out of it than a rouge house can speak of.
ETTER REGN, 1996-98
CBS kat. nr. 104
92 x 100 cm
Akryl på lerret
I formalistiske analyser av nonfigurativt maleri er ofte beskrivelser av hvordan farger og former forholder seg til hverandre knyttet til en slags metaforisk ordbruk. Farger lukker seg. Former skjærer inn i andre former. Motsetninger balanserer. Farger gløder. Dette forteller jo klart at vi aldri klarer å se noe helt abstrakt, helt rent for assosiasjoner og sanseerfaringer. Selv om vi også ofte kan strebe mot den rene og konsentrerte opplevelsen, hevet over livets forstyrrende mangfold. Og bruker nettopp bildet til å konkretisere dette.
Et bilde som Hanne Borchgrevinks "Etter regn" befinner seg midt i det fruktbare paradokset. Bildet er så enkelt at det bare så vidt berører en fortelling om et hus og et landskap. Men nettopp derfor blir bildet så tydelig at dette spesielle huset blir som en uunngåelig tilstedeværelse i akkurat dette landskapet. Det står og skutter seg omkring sin egen forsiktige varme og sitt eget bleke lys – en lysrefleks som mottar den dagblå lysningen der den skråner inn på venstre side. Det svarte mørket er mektig, men her møter det en lysning som iallfall ikke lar seg overvelde. Borchgrevinks hus er ofte karakterisert som trassige – og på sin stillferdige måte er dette en typisk representant. I sin sterke abstraksjon blir det et bilde som går fra det anekdotiske til det allmenne. Vi får empati med huset – i grunnen er det oss selv. Og faktisk klarer bildet å utvide fortellingen til å romme et element av tid: Vi ser at her har regnmørket ruget over oss, og snart kommer godværslyset til å omslutte oss.
AFTER RAIN, 1996-98
CBS cat. no 104
92 x 100 cm
Acrylic on canvas
In formalistic analyses of non-figurative painting, descriptions of how the colours and shapes relate to one another often employ a kind of metaphoric language. Colours close up. Forms cut into other forms. Opposites balance each other out. Colours glow. This clearly indicates that we can never manage to see something that is entirely abstract without the intrusion of associations and sensory experiences, even if we strive for the pure and concentrated experience, removed from life's perplexing variety – and use the picture to put this striving into concrete form.
A picture such as Hanne Borchgrevink's "After Rain" lies at the heart of this fertile paradox. The picture is so simple that it just barely hints at a narrative about a house and a landscape. But it is precisely this clarity that makes this particular house an inevitable presence on the landscape. It stands and shrugs around its own guarded warmth and its own pale light - a refection of the glimmering day-blue beam of light that slants in on the left. The black darkness is powerful, but here it encounters a glimmer of light that, in any case, cannot be overcome. Borchgrevink's houses are often characterised as stubborn – and, in its subdued way, this house is a representative example of that stubbornness. The picture, with its intense abstraction, moves from the anecdotal to the universal. We feel an empathy with the house – in a sense, it is us. And in fact the picture manages to expand its narrative to include an element of time: We can see that the rainy darkness has been brooding over us, and that soon there will be bright sunshine and fair weather.
HUS, 1998
CBS kat. nr 105
160 x 180 cm
Akryl på lerret
Her har Borchgrevink rendyrket sitt valgte begrensede emne. Huset står som et tegn for alle verdens hus, og sammensetningen av farger og vinkler forteller oss hvordan vi skal lese tegnet. Hovedsakelig ser vi et hus lukket om sin egen mørke hemmelighetsfullhet, det svarte åpner seg ikke noe sted, det står som en stum motsats mot de blå, hvite, rosa og oker flatene som beveger seg rundt det svarte. Fargene blaffer frem i lystig runddans – men bare så vidt – og den store, strenge tausheten ruger midt i en lysfattig verden. Ingenting nytter mot styrken i denne svarte autoriteten.
HOUSE, 1998
CBS cat. no. 105
160 x 180 cm
Acrylic on canvas
Here Borchgrevink has cultivated the limited theme of her choice. The house stands as a symbol of all the world's houses, and the combination of colours and angles tells us how to read the drawing. The main thing we see is a house closed in on its own dark secretiveness; the blackness is unrelieved, standing in mute contrast to the blue, white, pink, and ochre surfaces around it. The colours flicker in a in a merry round dance – but only just – and the large, strict silence broods in the midst of a dimly lit world. Nothing is of use against the strength of this black authority.
