Tekst av Tone Lyngstad Nyaas
VISNING Drammen Kunstforenings utstilling, 7.okt - 7.nov 2004
Drammens Museum, Lychepaviljongen
Katalog:
VISNING
Fra avsnittet: Hus, kropp og identitet. Side 16-17.
Hanne Borchgrevink har i en årrekke arbeidet med interiør og komposisjoner med utgangspunkt i huset. Analogien mellom kropp og hus ble i anledning en utstilling i Grue formulert av kunsthistorikeren Karin Blehr: Hun formidler sine innsikter om bygningskroppens menneskelignende egenskaper på en måte som er uløselig knyttet til bildets egen arkitektur. Blehr fremhever husets antropomorfe karakter relatert til barnets formuleringer av hus som tydelig bærer et ansikt, hvor vinduer gir assosiasjoner til øyne og dør blir munn. Ved størrelsesforskyvninger fremkaller Borchgrevink en særegen monumentalitet, de små vinduene monumentaliserer bygningsmassen som en ruvende koloss. Når vinduer og dører fjernes, får man en introvert følelse av noe som er lukket for omverdenen. Husene får sitt eget liv og identitet som følge av et rikt koloristisk spill og en formal analytisk tilnærming. Flatens koloristiske klangbunn skaper interessante komposisjoner som henspeiler på den rene fargen og formenes kommunikative potensiale. Det er nærliggende å trekke inn Wasily Kandinskys analogi mellom musikk og maleri som ble utredet i: Über das Geistige in der Kunst, 1912. Her utdyper han hvordan hver enkelt form, fargevalør og linje har en psykologisk effekt på oss og hvordan kunstneren kan komponere disse elementene slik komponisten bruker toner og harmonier. Analogien kom også til uttrykk gjennom titler som komposisjon som henviste til malerier som hadde en karakter av balanse i sitt arrangement av billedelementer. Improvisasjon var på motsatt side preget av en spontan tilnærmelse. Musikken trenger tiden for sine midler klangene, mens maleriet trenger flatene for sine farger. I Borchgrevinks arbeider får fargens romskapende funksjon utfolde seg i billedflaten. Men et blikk som analytisk bearbeider sine virkemidler for å konsentrere formenes og fargenes egenverdi, utelukker ikke at husformene kan tildeles en eksistensiell symbolikk. Det er i dette spenningsfeltet Borchgrevinks arbeider opererer.
VISNING Drammen Kunstforenings utstilling, 7.okt - 7.nov 2004
Drammens Museum, Lychepaviljongen
Katalog:
VISNING
Fra avsnittet: Hus, kropp og identitet. Side 16-17.
Hanne Borchgrevink har i en årrekke arbeidet med interiør og komposisjoner med utgangspunkt i huset. Analogien mellom kropp og hus ble i anledning en utstilling i Grue formulert av kunsthistorikeren Karin Blehr: Hun formidler sine innsikter om bygningskroppens menneskelignende egenskaper på en måte som er uløselig knyttet til bildets egen arkitektur. Blehr fremhever husets antropomorfe karakter relatert til barnets formuleringer av hus som tydelig bærer et ansikt, hvor vinduer gir assosiasjoner til øyne og dør blir munn. Ved størrelsesforskyvninger fremkaller Borchgrevink en særegen monumentalitet, de små vinduene monumentaliserer bygningsmassen som en ruvende koloss. Når vinduer og dører fjernes, får man en introvert følelse av noe som er lukket for omverdenen. Husene får sitt eget liv og identitet som følge av et rikt koloristisk spill og en formal analytisk tilnærming. Flatens koloristiske klangbunn skaper interessante komposisjoner som henspeiler på den rene fargen og formenes kommunikative potensiale. Det er nærliggende å trekke inn Wasily Kandinskys analogi mellom musikk og maleri som ble utredet i: Über das Geistige in der Kunst, 1912. Her utdyper han hvordan hver enkelt form, fargevalør og linje har en psykologisk effekt på oss og hvordan kunstneren kan komponere disse elementene slik komponisten bruker toner og harmonier. Analogien kom også til uttrykk gjennom titler som komposisjon som henviste til malerier som hadde en karakter av balanse i sitt arrangement av billedelementer. Improvisasjon var på motsatt side preget av en spontan tilnærmelse. Musikken trenger tiden for sine midler klangene, mens maleriet trenger flatene for sine farger. I Borchgrevinks arbeider får fargens romskapende funksjon utfolde seg i billedflaten. Men et blikk som analytisk bearbeider sine virkemidler for å konsentrere formenes og fargenes egenverdi, utelukker ikke at husformene kan tildeles en eksistensiell symbolikk. Det er i dette spenningsfeltet Borchgrevinks arbeider opererer.
