Tekst av Anne Schäffer
DEN 30. NORSKE FILMFESTIVALEN
Folder laget til Festivalutstillingen i
HAUGESUND BILLEDGALLERI 18.aug-8.sept 2002
HANNE BORCHGREVINK
Grafikk (1973 – 2002)
”Hus treng folk, folk treng hus” – står det i visa, men husene til maleren og grafikeren Hanne Borchgrevink står støtt alene. Ikke for det, om husene hennes er folketomme, med små vinduer på store veggflater, så rommer de historier om levd liv.
Og de forteller om en intellektuell, bevisst holdning til flate, form og farge, men også om en kunstner som aldri gir slipp på den sanselige siden av virkeligheten når hun bygger husene sine.
Årets festivalutstiller i Haugesund Billedgalleri hører til i toppskiktet blant norske billedkunstnere.
Hanne Borchgrevink (f. 1951) bidro til å fornye norsk maleri på 80-tallet. Men hun har hele tiden vekslet mellom grafikk og maleri. Festivalutstillingen er viet grafikeren Borchgrevink, og viser grafikk fra 1973 til 2002. Her er fremfor alt tresnitt, noen helt ferske fra trykkpressen, men her er også 20 raderinger i sort/hvitt fra perioden 1973 til –83, med motiver fra hendelser i kunstnerens eget liv; fødsel, operasjon, romerbad og pols.
I begynnelsen dreide motivkretsen rundt situasjoner med figurer – men hun penset snart inn på rene hus og bygningsformer. Drivkraften synes å være eksperimentering med form, flater og fargenes formskapende funksjon.
En aktet kunstkritiker Karin Blehr (1942-2000), sammenlignet Hanne Borchgrevinks hus med barns tegninger av hus med ansikter; vinduer som øyne, døren som en gapende munn. Hun trakk sammenligningen videre, til kropper forbundet til verden med en navlestreng av en vei. Hus med bislag som avkom, inderlige som et italiensk 1300-talls portrett av jomfruen med barnet.
Slik kan man lese en gammel ikonografi inn i denne forenklede flatekunsten, for Hanne Borchgrevink er en ”uren” kunstner. Det vil si hun er fri, hun henter og bruker det hun trenger for å fortelle historiene – om sitt liv, om litteratur, om havet, døden og kjærligheten. Hun bryter med sitt eget løp på veien mot et rent maleri. Når du tror hun har sluppet taket i den poetiske, naivistiske framstillingen av et hus – og i stedet maler det som en konstruksjon av idéen hus, da maler hun en husvegg transparent, da plasserer hun en skorsteinspipe på den rene formen. Og huset er der igjen, som formen rundt historien om det som har skjedd innenfor veggene.
Tresnittet synes som skapt for hennes uttrykk; en del holdes konstant, mens hun forandrer på noe annet. Som et puslespill der bitene bokstavelig talt legges om og om igjen. Hun jobber i finér og skjærer ut bitene for hånd med stikksag. Et bilde avføder et nytt bilde. Det oppstår en energi når kombinasjonen av farge og form faller på plass.
Hun står i en norsk tresnitt-tradisjon der Edvard Munch, Nicolai Astrup og Ludvig Eikaas er inspirasjonskilder. Men Hanne Borchgrevink føler også slektskap med så ulike kunstnere som: Lena Cronquist – med sine naivistiske sjelebilder, Anna-Eva Bergman – svensk/norsk og fremfor alt kontinental flatekunstner, som renser landskapet for uvesentligheter, Serge Poliakoff – Pariserskolens uovertrufne leder, men med ikonmaleriets glødende enkelhet som bakgrunn, og en forløper for Jacob Weidemans skogbunnbilder. Og sist men ikke minst, Vincent van Gogh – ekspresjonisten som malte livet sitt i farger, for ikke å si med farger.
Og fargene er nettopp Hanne Borchgrevinks sterkeste virkemiddel. Motivet kan være det samme, men hun skifter fargen på en husvegg, eller en himmel – og bildet forteller en helt annen historie.
Nettopp i tresnitt-seriene kommer denne enestående bruken av tema med variasjoner til sin rett. Og historien er ikke bare den om hus og tilknytning som vi alle kjenner oss igjen i, som vi føler et felles savn og dragning mot. Her er fremfor alt kunstnerens eget spill med variasjoner over et kompositorisk tema – musikk i form og farge.
Anne Schäffer, Drøbak, mai - 2002
Text: Anne Schäffer
Translation: Silje Tretvoll
- Houses need people, and people need houses
These are lyrics from a well known Norwegian tune. But even though the houses of the painter and graphic artist Hanne Borchgrevink have tiny windows on huge walls, stand alone and are deserted, they contain stories of lived lives. They tell the story of an intellectual, conscious attitude to surfaces, shapes and colours, but it is also the story of an artist who never lets go of the sensuous part of reality. This year’s festival exhibitor in Haugesund Art Gallery belongs to the elite of Norwegian pictorial artists. Hanne Borchgrevink contributed in the renewal of Norwegian painting during the 1980s. However, the festival exhibition presents the graphic artist Borchgrevink, and shows graphics from 1973 to 2002. Some are completely fresh, but you will also find 20 etchings in black and white from the period 1973 to -83.
The art critic, Karin Blehr, compared the houses of Hanne Borchgrevink to children’s paintings of houses with faces; windows as eyes, the door as the mouth. She stretched the comparison even further, to bodies attached to the world through a road in the shape of an umbilical cord. Houses with porches as offspring, sincere as an Italian 14th century portrait of the virgin with the child.
In this way, one may read an old iconography into this simplified art. Hanne Borchgrevink employs what she needs to tell the stories of her life, of literature, the ocean, death and love. When you believe that she has let go of the poetic, naive presentation of a house – and instead paints it as a construction of the idea of a house, she will paint a transparent wall or place a chimney pot onto the clean shape. Again, the house is the framework for the stories of what has taken place inside the walls.
Hanne Borchgrevink stands in the Norwegian woodcut tradition where Edvard Munch, Nicolai Astrup and Ludvig Eikaas are sources of inspiration. However, she also feels related to such different artists as: Lena Cronquist, with her naive soul paintings, Anna-Eva Bergman, a Swedish-Norwegian artist who cleans her landscapes for insignificant details, Serge Poliakoff with the icon painting’s glowing simplicity as a background, and Vincent van Gogh, the expressionist who painted his life in colours.
And the colours are the strongest means of Hanne Borchgrevink. Her subject may be the same, but by changing the colour of a wall, or the sky, the painting conveys a completely different story. Through the series of woodcuts, this unique use of a subject with variations comes to its right. First and foremost, this is the artist’s own playfulness with variations over a compositorial theme: music in shape and colour.
DEN 30. NORSKE FILMFESTIVALEN
Folder laget til Festivalutstillingen i
HAUGESUND BILLEDGALLERI 18.aug-8.sept 2002
HANNE BORCHGREVINK
Grafikk (1973 – 2002)
”Hus treng folk, folk treng hus” – står det i visa, men husene til maleren og grafikeren Hanne Borchgrevink står støtt alene. Ikke for det, om husene hennes er folketomme, med små vinduer på store veggflater, så rommer de historier om levd liv.
Og de forteller om en intellektuell, bevisst holdning til flate, form og farge, men også om en kunstner som aldri gir slipp på den sanselige siden av virkeligheten når hun bygger husene sine.
Årets festivalutstiller i Haugesund Billedgalleri hører til i toppskiktet blant norske billedkunstnere.
Hanne Borchgrevink (f. 1951) bidro til å fornye norsk maleri på 80-tallet. Men hun har hele tiden vekslet mellom grafikk og maleri. Festivalutstillingen er viet grafikeren Borchgrevink, og viser grafikk fra 1973 til 2002. Her er fremfor alt tresnitt, noen helt ferske fra trykkpressen, men her er også 20 raderinger i sort/hvitt fra perioden 1973 til –83, med motiver fra hendelser i kunstnerens eget liv; fødsel, operasjon, romerbad og pols.
I begynnelsen dreide motivkretsen rundt situasjoner med figurer – men hun penset snart inn på rene hus og bygningsformer. Drivkraften synes å være eksperimentering med form, flater og fargenes formskapende funksjon.
En aktet kunstkritiker Karin Blehr (1942-2000), sammenlignet Hanne Borchgrevinks hus med barns tegninger av hus med ansikter; vinduer som øyne, døren som en gapende munn. Hun trakk sammenligningen videre, til kropper forbundet til verden med en navlestreng av en vei. Hus med bislag som avkom, inderlige som et italiensk 1300-talls portrett av jomfruen med barnet.
Slik kan man lese en gammel ikonografi inn i denne forenklede flatekunsten, for Hanne Borchgrevink er en ”uren” kunstner. Det vil si hun er fri, hun henter og bruker det hun trenger for å fortelle historiene – om sitt liv, om litteratur, om havet, døden og kjærligheten. Hun bryter med sitt eget løp på veien mot et rent maleri. Når du tror hun har sluppet taket i den poetiske, naivistiske framstillingen av et hus – og i stedet maler det som en konstruksjon av idéen hus, da maler hun en husvegg transparent, da plasserer hun en skorsteinspipe på den rene formen. Og huset er der igjen, som formen rundt historien om det som har skjedd innenfor veggene.
Tresnittet synes som skapt for hennes uttrykk; en del holdes konstant, mens hun forandrer på noe annet. Som et puslespill der bitene bokstavelig talt legges om og om igjen. Hun jobber i finér og skjærer ut bitene for hånd med stikksag. Et bilde avføder et nytt bilde. Det oppstår en energi når kombinasjonen av farge og form faller på plass.
Hun står i en norsk tresnitt-tradisjon der Edvard Munch, Nicolai Astrup og Ludvig Eikaas er inspirasjonskilder. Men Hanne Borchgrevink føler også slektskap med så ulike kunstnere som: Lena Cronquist – med sine naivistiske sjelebilder, Anna-Eva Bergman – svensk/norsk og fremfor alt kontinental flatekunstner, som renser landskapet for uvesentligheter, Serge Poliakoff – Pariserskolens uovertrufne leder, men med ikonmaleriets glødende enkelhet som bakgrunn, og en forløper for Jacob Weidemans skogbunnbilder. Og sist men ikke minst, Vincent van Gogh – ekspresjonisten som malte livet sitt i farger, for ikke å si med farger.
Og fargene er nettopp Hanne Borchgrevinks sterkeste virkemiddel. Motivet kan være det samme, men hun skifter fargen på en husvegg, eller en himmel – og bildet forteller en helt annen historie.
Nettopp i tresnitt-seriene kommer denne enestående bruken av tema med variasjoner til sin rett. Og historien er ikke bare den om hus og tilknytning som vi alle kjenner oss igjen i, som vi føler et felles savn og dragning mot. Her er fremfor alt kunstnerens eget spill med variasjoner over et kompositorisk tema – musikk i form og farge.
Anne Schäffer, Drøbak, mai - 2002
Text: Anne Schäffer
Translation: Silje Tretvoll
- Houses need people, and people need houses
These are lyrics from a well known Norwegian tune. But even though the houses of the painter and graphic artist Hanne Borchgrevink have tiny windows on huge walls, stand alone and are deserted, they contain stories of lived lives. They tell the story of an intellectual, conscious attitude to surfaces, shapes and colours, but it is also the story of an artist who never lets go of the sensuous part of reality. This year’s festival exhibitor in Haugesund Art Gallery belongs to the elite of Norwegian pictorial artists. Hanne Borchgrevink contributed in the renewal of Norwegian painting during the 1980s. However, the festival exhibition presents the graphic artist Borchgrevink, and shows graphics from 1973 to 2002. Some are completely fresh, but you will also find 20 etchings in black and white from the period 1973 to -83.
The art critic, Karin Blehr, compared the houses of Hanne Borchgrevink to children’s paintings of houses with faces; windows as eyes, the door as the mouth. She stretched the comparison even further, to bodies attached to the world through a road in the shape of an umbilical cord. Houses with porches as offspring, sincere as an Italian 14th century portrait of the virgin with the child.
In this way, one may read an old iconography into this simplified art. Hanne Borchgrevink employs what she needs to tell the stories of her life, of literature, the ocean, death and love. When you believe that she has let go of the poetic, naive presentation of a house – and instead paints it as a construction of the idea of a house, she will paint a transparent wall or place a chimney pot onto the clean shape. Again, the house is the framework for the stories of what has taken place inside the walls.
Hanne Borchgrevink stands in the Norwegian woodcut tradition where Edvard Munch, Nicolai Astrup and Ludvig Eikaas are sources of inspiration. However, she also feels related to such different artists as: Lena Cronquist, with her naive soul paintings, Anna-Eva Bergman, a Swedish-Norwegian artist who cleans her landscapes for insignificant details, Serge Poliakoff with the icon painting’s glowing simplicity as a background, and Vincent van Gogh, the expressionist who painted his life in colours.
And the colours are the strongest means of Hanne Borchgrevink. Her subject may be the same, but by changing the colour of a wall, or the sky, the painting conveys a completely different story. Through the series of woodcuts, this unique use of a subject with variations comes to its right. First and foremost, this is the artist’s own playfulness with variations over a compositorial theme: music in shape and colour.