Tekst av Gunnar Danbolt
HANNE BORCHGREVINK TORE HANSEN
Katalog til utstilling i Bergens kunstforening 1992. Side 4
HANNE BORCHGREVINK
Vi lever i en billedrik tid – bilder flimrer forbi oss alle vegne og legger seg som en beveget tåke over virkeligheten. Skjønt finnes det noen virkelighet igjen bak flimmeret?
Hanne Borchgrevinks malerier og grafiske blad tematiserer dette problemet, og gjør det gjennom et motiv som er virkelig for de fleste av oss – huset. Et hus hun utforsker fra bilde til bilde, snur og vender på som form og undrende prøver å trenge inn i som mening. Hun kan ikke helt gi slipp på den nære og fortrolige virkelighet huset representerer – bak all tåke og flimmer.
Et hus er sammensatt av plan i ulike vinkler, og nye plan støter mot det i landskapet som omgir det. Det er møtene mellom disse planene som interesserer Hanne Borchgrevink. Derfor tar hun bort alt det som forstyrrer møtene – gress og blomster, treplanker og pannesten. Når planene støter sammen, kan det av og til oppstå sterke spenninger som antyder rom, og andre ganger nye harmonier som understreker flaten. Også selve møtepunktene er verd et blikk. Men uansett rom – eller flatevirkning, det som forener planene er sporene av penselens arbeid. Strøkene som fordeler seg jevnt over hele bildet og skaper enhet i flaten. Også fargene understreker dette – hun arbeider gjerne med dempede nyanser: gråtoner satt opp mot rødt og grønt, blått og gult. Men bare sjelden de skarpe variantene.
SKYGGEN, 1988-89, akryl og olje på lerret limt på plate, 133x58cm
Skyggen er et godt eksempel på dette. Det er et bilde i få farger, men med store spenninger eller kanskje riktigere, romlige tvetydigheter. Er for eksempel den sorte formen under huset en skygge på et jorde, eller en vannspeiling? I det første tilfelle er den vannrett – i det siste loddrett. Den krumme blå stripen understreker denne ambivalensen.
Nå er ikke Hanne Borchgrevinks bilder bare et spill av møtende flater, de er også bilder av hus. Hus ladet med betydning. Vincent van Gogh malte som kjent et par utgåtte støvler på en slik måte at vi kan forestille oss det menneske som har brukt dem. Hanne Borchgrevinks hus ligner van Goghs støvler, men de er bare renset for alt annet enn den personlighet som engang har bodd i dem.
GAMMELT TUN, 1991, akryl og olje på lerret, 45x50cm
Gammelt tun viser oss tre slike personligheter – to gamle og mørke, tynget av alder og historie, og en litt sprekere gul i respektfull avstand i midten. Så rykker de hverandre nærmere i neste bilde – som om de trenger varme og fellesskap, og så forsvinner plutselig den yngste og midterste og etterlater seg et blått uendelig hav. Det er som en fortelling i bilder – åpen og mangetydig for at vi selv kan dikte videre på den.
HUS I VIND, 1992, akryl på lerret, 130x188cm
I Hus i vind har stormen rusket opp i de strenge møtene mellom planene slik at takrytteren formelig bølger. Det er som om huset skutter seg.
HUSTAVLE, 1989, olje på lerret, 73x72,5cm
Andre ganger – som i Hustavle – legger et lite rødt hus seg tett og trygt inntil det store, på den skyggefulle lésiden. I bakgrunnen ser vi i dramatisk kontrast tre kalde og ensomme hus.
Slik fortettes husene til metaforer – huset og den person som bebor det glir umerkelig over i hverandre.
Hun arbeider altså både med form og mening, men det bildene dypest sett tar opp er hverken form eller mening. Det er snarere den virkelighet huset representerer. Det er virkelig som pigment og fargeflate, og det er virkelig som malt hus og metafor. Det er denne virkelighet, bak tåke og flimmer, som er temaet for hennes bilder. Det gir dem et kontemplativt preg – som meditasjonsbroer over mot en mer fundert virkelighet. Men før vi kommer så langt, er det mange estetiske gleder på veien frem – noen hissige små strøk, et møte mellom to farger, et uventet hus i storm eller kanskje en privat assosiasjon. For kunst er aldri bare dybde – den er også overflate.
HANNE BORCHGREVINK TORE HANSEN
Katalog til utstilling i Bergens kunstforening 1992. Side 4
HANNE BORCHGREVINK
Vi lever i en billedrik tid – bilder flimrer forbi oss alle vegne og legger seg som en beveget tåke over virkeligheten. Skjønt finnes det noen virkelighet igjen bak flimmeret?
Hanne Borchgrevinks malerier og grafiske blad tematiserer dette problemet, og gjør det gjennom et motiv som er virkelig for de fleste av oss – huset. Et hus hun utforsker fra bilde til bilde, snur og vender på som form og undrende prøver å trenge inn i som mening. Hun kan ikke helt gi slipp på den nære og fortrolige virkelighet huset representerer – bak all tåke og flimmer.
Et hus er sammensatt av plan i ulike vinkler, og nye plan støter mot det i landskapet som omgir det. Det er møtene mellom disse planene som interesserer Hanne Borchgrevink. Derfor tar hun bort alt det som forstyrrer møtene – gress og blomster, treplanker og pannesten. Når planene støter sammen, kan det av og til oppstå sterke spenninger som antyder rom, og andre ganger nye harmonier som understreker flaten. Også selve møtepunktene er verd et blikk. Men uansett rom – eller flatevirkning, det som forener planene er sporene av penselens arbeid. Strøkene som fordeler seg jevnt over hele bildet og skaper enhet i flaten. Også fargene understreker dette – hun arbeider gjerne med dempede nyanser: gråtoner satt opp mot rødt og grønt, blått og gult. Men bare sjelden de skarpe variantene.
SKYGGEN, 1988-89, akryl og olje på lerret limt på plate, 133x58cm
Skyggen er et godt eksempel på dette. Det er et bilde i få farger, men med store spenninger eller kanskje riktigere, romlige tvetydigheter. Er for eksempel den sorte formen under huset en skygge på et jorde, eller en vannspeiling? I det første tilfelle er den vannrett – i det siste loddrett. Den krumme blå stripen understreker denne ambivalensen.
Nå er ikke Hanne Borchgrevinks bilder bare et spill av møtende flater, de er også bilder av hus. Hus ladet med betydning. Vincent van Gogh malte som kjent et par utgåtte støvler på en slik måte at vi kan forestille oss det menneske som har brukt dem. Hanne Borchgrevinks hus ligner van Goghs støvler, men de er bare renset for alt annet enn den personlighet som engang har bodd i dem.
GAMMELT TUN, 1991, akryl og olje på lerret, 45x50cm
Gammelt tun viser oss tre slike personligheter – to gamle og mørke, tynget av alder og historie, og en litt sprekere gul i respektfull avstand i midten. Så rykker de hverandre nærmere i neste bilde – som om de trenger varme og fellesskap, og så forsvinner plutselig den yngste og midterste og etterlater seg et blått uendelig hav. Det er som en fortelling i bilder – åpen og mangetydig for at vi selv kan dikte videre på den.
HUS I VIND, 1992, akryl på lerret, 130x188cm
I Hus i vind har stormen rusket opp i de strenge møtene mellom planene slik at takrytteren formelig bølger. Det er som om huset skutter seg.
HUSTAVLE, 1989, olje på lerret, 73x72,5cm
Andre ganger – som i Hustavle – legger et lite rødt hus seg tett og trygt inntil det store, på den skyggefulle lésiden. I bakgrunnen ser vi i dramatisk kontrast tre kalde og ensomme hus.
Slik fortettes husene til metaforer – huset og den person som bebor det glir umerkelig over i hverandre.
Hun arbeider altså både med form og mening, men det bildene dypest sett tar opp er hverken form eller mening. Det er snarere den virkelighet huset representerer. Det er virkelig som pigment og fargeflate, og det er virkelig som malt hus og metafor. Det er denne virkelighet, bak tåke og flimmer, som er temaet for hennes bilder. Det gir dem et kontemplativt preg – som meditasjonsbroer over mot en mer fundert virkelighet. Men før vi kommer så langt, er det mange estetiske gleder på veien frem – noen hissige små strøk, et møte mellom to farger, et uventet hus i storm eller kanskje en privat assosiasjon. For kunst er aldri bare dybde – den er også overflate.
